Melkesyre, moshpits og knallhard kristenmetall på Rockefeller.
Av. Vegard Unger Ellefsen
22. oktober var det duket for metallkveld på Oslos mest populære intimscene. A Day to Remembers Eastpak Antidote turné, sørget for at August Burns Red, Living With Lions og The Ghost Inside sto klare til å blåse ut hjernen til publikum. Det var likevel ett band som så ut til å overraske den mangfoldige metallfansen. Nemlig August Burns Red. Kvintetten har for alvor satt sitt preg på den moderne metallen, med sine beinharde breakdowns og presise spillestil. De gladkristne rockerne fra Pennsylvania gjør det så paradoksalt det kan bli. Høyttalerne spruter ut toner fra helvete, og på samme tid lyrikk fra himmelen. August Burns Red er blitt kjent for sine positive tekster, ofte med religiøst budskap.
Etter å ha fulgt bandet en stund har jeg lagt merke til at de alltid spiller rett fra levra. Metallen er følsom, og frontmann Jake Luhrs’ stemmeregister tar deg med på en følelsesmessig reise som best beskrives som en berg- og dalbane. Her går det opp og ned, frem og tilbake. I de dypeste daler og høyeste fjelltopper. Fansen digger det, og den lille moshpiten på midten av gulvet har utviklet seg til å bli totalt kaos. Plutselig smeller en albue inn i kjeven min, men det spiller ingen rolle. Låten “Internal Cannon” fra det nye albumet “Leveler” blir spilt, og vi får alternativ metall servert på sølvfat. Brått er det taktskifte, og sologitarist JB Brubaker fyrer løs med fengende salsa, etterfulgt av en solo som får meg til å kjenne hver eneste strittende skjeggstubb i trynet.
I mellomtiden har beina begynt å gi etter for all hoppingen, og leggene etser nærmest i stykker av melkesyre. Folk har begynt å trekke nærmere scenen, selv de som kom for å se et av de andre banda. De flokker seg rundt scenen som gribber rundt en død gazelle. De er sultne på mer. Det er tid for “Poor Millionaire” Den presise trommeåpningen til Matt Greiner skremmer livskiten ut av barnefamilier helt opp til Holmenkollen. Det tar av. I et hjørne prøver en stakkar desperat og crowdsurfe, uten hell. Få klarer å rive oppmerksomheten vekk fra riffingen til Brent Rambler som synkront med resten av bandet sørger for musikalsk millimeterpresisjon. I mange band av samme type er det lett for at tonene drukner i kludrete tromming og gitarspill. Slik er det ikke her.
Konserten avsluttes, stemmebåndet er misbrukt og t-skjorten er gjennomvåt. Jeg går med et lite smil om munnen og håper det er ikke er alt for lenge til neste gang. Noe det heller ikke er. August Burns Red er blant de tre første banda som ble sluppet til Hove 2012. Så til alle eventyrlystne metallhoder der ute, ta turen for en ny metallopplevelse. Til dere andre: Vi trenger dere ikke.
